Bibel og trosbekjennelser

Frie Evangeliske Forsamlinger har ingen trosbekjennelse ut over Bibelen, og det er ingen læredokumenter som forplikter noen menigheter, men det vil likevel være beting­elser for at en menighet kan kalle seg en DFEF-menighet.

DFEF har ikke tatt stilling til de viktigste oldkirkelige trosbekjennelser, men vil nok kunne anse disse som tolkninger av Gud Fader, sønnen Jesus Kristus og talsmannen

Den Hellige Ånd. Selv om DFEF ikke han noen utformet troslære, vil i hovedsak de

fleste nok si at:

• Bibelen er eneste lærebok og
• tro alene er nødvendig for å motta frelsen.
• Det er forkynnelsen om Jesus Kristus og hans død og oppstandelse som skaper tro hos et menneske

Ettersom DFEF aldri har lagt vekt på for­mell teologisk utdannelse, åpner dette for en individuell tolkning av enkelte skriftsteder, men tolkningene ligger som oftest innenfor de hovedlinjer som ble trukket opp av Nord­quelle og hans nærmeste etterfølgere.

Guds nåde i Jesus Kristus og den tilgivelse som gjennom dette kan bli et menneske til del, har alltid vært det viktigste i forkynn­elsen. De åndelige opplevelser skal komme gjennom en slik forkynnelse. Uansett hvilken bakgrunn et menneske har, vil det være nåde å få hos Jesus. Man anser at det er bare troen på Jesus Kristus som kan frelse et menneske.

Menigheten — bevegelsen/kirkesamfunnet

DFEF har ikke noen entydig formulert lære om menigheten. Nordquelle hadde i den tidligste tiden bare syn for en universal kirke eller menighet, og han så på alle nye kirkedannelser som sekterisme. Han hadde selv­sagt syn for at alle skulle kunne samles til gudstjenester fritt, men ville ikke organisere disse gruppene i faste kirkeformer med medlemskap. Men behovet for å komme sammen regelmessig økte ettersom tilhengerskaren økte. Det var også stor motvilje mot å la det nye utfolde seg innen de etablerte kirker og bevegelser, og like etter århundreskiftet var det fast virksomhet på ca 5ø steder, og mange flere steder med sporadisk virksom­het, kanskje så mange som 2øø. Samlingene ble etter hvert fastere og dette førte til at bevegelsen langsomt, men sikkert endret kirke­synet fra det universelle til det lokale og til at hver enkel lokal menighet/forsamling skulle være selvstendig. Mens man først ofte bare hadde èn leder som hadde ansvaret for driften, ble det snart behov for å få inn flere i eldsterådet. Det ble også behov for ledere innen søndagsskole, juniorarbeid og musikkor, og man fikk også menighetstjenere for å gjøre andre oppgaver i menigheten. Den enkelte menighet er nå klart kongregasjona­listisk og ledes i dag av et eldsteråd på inntil 7 eldste.  Man ha ellers tjenere til andre mer praktiske oppgaver. Menighetsmøtet er menighetens øverste organ, og det er ingen fellesorganer som kan bestemme in den enkelte menighetens indre anliggender. De fleste menigheter har et høyt aktivitetsnivå i forhold til vår statistiske størrelse, og en middels stor menighet med ca 200 tilhørige kan ha opptil 360 forskjellige samlinger i året i menighetens regi. I dag (1993) er det ca 80 menigheter fra Lindesnes kommune i sør til Honningsvåg i nord. Det antas å være ca 10 000 tilhørige til DFEF, og den største tilslutningen har man på Sør- og Vestlandet. Det er ca 50 misjonærer og ca 50 heltids­predikanter eller forstandere innen DFEF( i år 2000).

Selv om DFEF ikke er organisert etter lov om trossamfunn, er det gjennom årenes løp opprettet flere fellesorganer og fellestilstel­ninger som skal ta hånd om oppgaver som er for store for den enkelte menighet. og ellers oppgaver som man blir invitert til av andre organisasjoner, men som den enkelte menig­het ikke ser seg i stand til å delta i på vegne av hele DFEF. Man har flere fellestiltak som binder DFEF-menighetene sammen så som landsmøter, lederkonferanser, misjonskonfe­ranse, predikantsamlinger og distriktskonferanser. Landsmøtet avholdes en gang i året på forskjellige steder, og det varer i 4-5 dager. Det samler vanligvis ca 500 — 600 personer og forhandlingsmøtene tar opp fellessaker og oppretter utvalg og komiteer, men på de offentlige møtene samles det opp til 2000 mennesker. Lederkonferansen er for alle med lederansvar, misjonærer og forkyn­nere. Her drøftes mer interne saker, og man kommer med tilrådinger til landsmøtet. Misjonskonferansen tar seg av misjonens saker. Distriktskonferansene er ment for de mer lokale eller regionale saker. De kan være enten praktiske eller av teologisk karakter, men vedtak der kan ikke binde menighetene.

Det er også andre fellesorganer innen De Frie Evangeliske Forsamlinger så som DFEFs Stiftelse, DFEFs Misjonsutvalg, DEFFs Misjons- og Hjemmeutvalg (MHU), DFEFs Barne- og Ungdoms­råd (BUR). DFEFs Stiftelse er DFEFs juridiske per­son. Dette organ ble opprettet fordi så mange av lokalene ble tatt fra menigheten under splittelser fordi de var eid av privatpersoner i menigheten.

Dåp

DFEF døper bare troende mennesker til Kristi universelle menighet og ikke til lokalmenighetene selv om det i mange tilfeller blir en tilknytning ved dåpen. Dåpen er en lydighetshandling og ses på som en sym­bolsk begravelse, og en oppreisning fra dåpens grav er et symbol på en oppreisning til et nytt liv sammen med Jesus. Dåpen ansees ikke som et nådemiddel, men bare som en god samvittighetspakt med Gud ved at den kristne gjør det man mener Bibelen lærer at man skal. Dåpens form med hel  neddykking èn gang av dåpskandidaten, er derfor vesentlig fordi annen dåpsform ikke ansees som dåp.

Selve ritualet er enkelt:

Dåpskandidaten senkes helt under vann èn gang i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Når den døpte løftes opp av van­net, sier man ofte: “Oppreist med Kristus for å vandre i et nytt liv med Ham”. Dersom vedkom­mende ikke ønsker å slutte seg til menigheten, vil dåpen likevel utføres.

Det alminnelige prestedømmet praktiseres på en slik måte at det er anledning for hvem som helst til å døpe, men utviklingen har ført til at det for det meste er en eldstebror eller forstander/predikant som utfører dåp.

Åndsdåp — Åndsfylde

Det var særlig innen DEEF at de karismatiske opplevelsene åndsdåp og åndsfylde ble til konkrete åndsopplevelser uten et forutgående hellighetsliv. Allerede i 1890-årene ble Nord­quelles tolkning av åndens fylde og de ånds­opplevelsene han ønsket for den kristne, debattstoff innen mange lavkirkelige fora, og de ble møtt med massiv motstand. Man skiller mellom å få Den Hellige Ånd når man blir en kristen, og en senere særskilt opplevelse som da kalles åndsdåp. Opplev­elsen er også vanskelig å beskrive ettersom den finnes i svært mange varianter fra det sterkt ekstatiske til det helt stille. Ved senere åndsopplevelser kalles det for åndsfylde selv om opplevelsen som sådan kan være lik. Den kristne har fått Den Hellige And iboende i gjenfødelsen. Åndsdåpen blir å oppleve å få nådegaver og tjenester, mens senere ånds­fylde holder disse aktive. åndsopplevelsene beriker bønneliv, tjenester og menighetsliv, men troens grunnlag er likevel alltid nåden i Jesus Kristus.

De åndelige gaver, som f.eks. tungetale og profetisk tale, er ment for den enkelte kristne i menigheten. Bruken av de åndelige gaver er forholdsvis vanlige innen DEEF, og det legges vekt på å få og bruke også andre gaver enn tungetalen. Hvis man påberoper seg en åndsopplevelse, det være seg åndsdåp eller åndsfylde, skal også den føre til et liv i kjærlighet, forståelse og glede, og dette er tegnet på at man har fått en sann åndsopplevelse, og det samme forventes for dem som bruker gavene.

Brødsbrytelse

DFEF har tradisjon helt fra den første tiden med åpenhet i brødsbrytelsen (også kalt nattverd). Nordquelle avviste tanken på at man måtte være “medlem av menigheten” for å kunne delta. Måltidet er i dag bare et minne­måltid om Jesu død. Brødet og vinen skal minne om at Jesus døde for oss, og at hans blod renser fra synd, og er derfor åpen for alle troende, også de som ikke er døpt som troende.

Brødsbrytelsen har ikke syndstilgivende (sakramental) virkning for dem som deltar, men man forventer at dersom noen har gjort en synd, så skal den gjøres opp med Gud eller det men­nesket den gjelder før man deltar i handling­en. Vinen kan deles ut som felleskalk eller som særkalk, og brødet er ofte et litt stort rundstykke som brytes, og deltagerne tar selv et lite stykke av brødet.

De siste ting

Innen DFEF har det hele tiden vært lagt vekt på at Jesus skal komme igjen. Det har også vært alminnelig å mene at Jesu gjenkomst er inndelt i to faser. Først skal han komme usynlig for å ta de troende til seg, og deretter skal han komme synlig ned på Oljeberget i Jerusalem for å opprette riket for Israel. Ingen vet dagen eller timen, men man prøver å tolke tegn i tiden for å se om dagen nærmer seg. Troen på at Jesus kommer snart, har alltid vært levende innen DFEF.

Himmel — helvete

Tradisjonen innen DEEF har vært at man skulle bare forkynne Jesus Kristus og hva man har i ham her og nå, og det ble lagt for­holdsvis liten vekt på himmel og helvete i forkynnelsen. Man hadde jo himmelen her, og det var opplevelsen av Kristuslivet her og nå som var viktig. Det har likevel aldri vært tvil om at livet har to utganger: en til him­melen sammen med Jesus og en til fortapelsen.

Kvinnesyn

Den tradisjonelle underordningsteologien har også preget DFEF opp gjennom årene, men den har aldri fått gjennomslag fordi det hele tiden har vært vanlig med kvinnelige forkynnere. Innen DEEF deltar kvinner i dag i alle fellesorganer innen bevegelsen, men det er fremdeles et unntak med kvinnelige eldster.

Møteformen

Det er vanskelig å gi et dekkende bilde av en bevegelse som DEEF også når det gjelder møteformen. I store trekk er møtegangen regulert på tilsvarende måte som i de fleste andre frikirkelige samfunn og de lutherske organisasjoner, men den kan variere fra sted til sted. Det er alltid forkynnelsen og sangen som har de viktigste plassene i møtene.

DE FRIE EVANGELISKE FORSAMLINGER I DAG

Et kirkesamfunn og en vekkelsesbevegelse?

De Frie Evangeliske Forsamlinger mener seg å være en levende og dynamisk bevegelse som opplever både de positive og negative sider som følger med det å være så forskjellige, og å være forholdsvis frie i forhold til tradisjoner og organisasjonsform. Friheten har gitt så mange goder ved at man kan ta utradisjonelle metoder i bruk, utvikle synet på teologiske standpunkter og komme til ny innsikt. Menighetene har ofte både ulik tra­disjon og opprinnelse, og det vil også være forskjell på om menigheten er dannet i nyere tid eller om den er gammel. Det kan også være distriktsvise forskjeller på menigheter på Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge.

DFEF er en bevegelse hvor menighets­samfunnet og opplevelsen av Guds nærvær er viktigere enn at man har en fasttømret lære. Man har likevel forholdsvis faste seremonielle handlingene for de viktigste over­gangene i et menneskes liv. Dåpens innhold og form og brødsbrytelsen er beskrevet før og sløyfes her.

Barnevelsignelse

DFEF mener at alle barn i utgangspunktet ER Guds barn gjennom forsoningen i Jesus død, og det er først ved bevisst synd mot Gud at et menneske må stå til ansvar for sine egne handlinger, men det er ikke fastsatt noen aldersgrense oppad og det tolkes forskjellig. Dermed praktiseres en barnevelsign­else i menigheten for dem som ønsker at menigheten på en spesiell måte skal omslut­te barnet i sine forbønner. Foreldrenes status er i og for seg uten interesse for om barnet kan velsignes i menigheten. Barnet bæres fram i et offentlig møte, og menigheten og dens ledere nedber Guds og menighetens velsignelse over barnet og familien.

Tenbibelskole

DFEF praktiserer bibelundervisning til alle i konfirmasjonsalderen som måtte ønske det, og uten krav til at de som deltar har en per­sonlig tro. Det er vanlig med selskap og presanger ved avslutningen, men noen feirer 15 årsdagen for å markere en forskjell fra Den norske kirkes konfirmasjon. Undervisningen og avslutningen gir ingen status i menig­heten og har bare til hensikt å gi bibelkunn­skap og litt innsikt om DFEF. Samværet avsluttes med bønn for dem som har fått undervisning, men selve overhøringen kan være nokså forskjellig. Det er likevel som oftest en enkel seremoni.

Vielse/Velsignelse av brudepar

Praksis er noe ulik i de enkelte menigheter, men ingen innen DFEF har vigselsrett ettersom man ikke er registrert etter lov om tros­samfunn. Ritualet blir da endret til en velsign­else ettersom brudeparet allerede formelt er viet hos byfogden. I noen tilfeller brukes forstander med vigselsrett fra et annet kirke­samfunn. Selve ritualet og seremonien har ellers mye til felles med den man har i Den norske kirke.

Begravelse

Det rituelle er nesten som i Den norsk kirke, men man har ikke jordpåkastelse da dette ansees som en førkristen skikk for å binde ånden til jorden slik at den døde ikke skulle gå igjen. Begravelsene kan foregå enten fra menighetens lokale eller stedets gravkapell eller kirke. Det ritualet kan variere noe, men dette er vanligvis etter avdødes families ønsker.

Personlig tro og livsførsel

Selv om man mener at alle mennesker som fødes, er Guds barn gjennom Jesu forsoningsverk på korset, må likevel alle ta et personlig standpunkt til Jesus senere i livet for å kunne kalles en kristen. Det er ikke noen spesiell alder for å motta frelse, men de fleste er i ungdomsårene. Man må i alle tilfeller være bevisst at man tror på Jesus Kristus. Frelses­opplevelsen kan være noe forskjellig for dem som vokser opp innen DFEF, og som gjennom menighetsarbeidet kommer inn i menigheten, og som ikke alltid kan se tilbake på en spesiell dag man kan peke på som frelsesdag, og for dem som kommer fra en bevisst ikke-kristen livsførsel, og som så søker å bli kristne. De har ofte sterke opplevelser knyttet til den dagen de blir kristne.

Når det gjelder livsførsel eller vandel så vil man neppe kunne se på et menneske om det går innen DFEF, eller i andre frikirke­samfunn, av klesdrakt eller ytre former. Ut over det som har fremkommet tidligere i artikkelen, forventes det selvsagt at man i forlengelsen av den kristne etikk, skal følge norske lover og forordninger så lenge det ikke strider mot samvittigheten og bibelens budskap. Misjonsbefalingen tas på alvor også i hjemmemenigheten, og man oppfordres til at måten man lever på i hverdagen ikke blir et hinder for forkynnelsen av evangeliet.