Historiske fakta - Salem:

• Etableringen av DFEF Salem, Mjøndalen er et resultat av de frikirkelige vekkelser som gikk over Norge mellom 1850 og 1900.
• Presten Gustav Lammers brudd med Den Norske kirke i 1856 og vekkelsen som fulgte dette, satte sitt preg også i Nedre Eiker, det samme gjorde vekkelsen ved den svenske vekkelsespredikanten Fredrik Franson.
• I 1903 kom den danske predikanten Jensen-Maar til Drammen. Hans forkynnelse om frigjørelse og ”hva vi var i Kristus” la grunnlaget for dannelsen av DFEF Knoffsgt.6 i Drammen, samme år.
• Jensen-Maars forkynnelse harmonerte med den forkynnelse Erik Andersen Nordquelles sto for etter at han hadde opplevd sin ”frigjørelse. Andersen Nordquelle blir regnet som grunnlegger av DFEF, ved at flere frie menigheter opplevde tilhørighet og enhet med hans forkynnelse.
• Påvirket av vekkelsen i Drammen begynte noen venner fra Mjøndalen med husmøter. Dette skjedde i perioden mellom 1903 og 1908. Disse husmøtene ble starten på menigheten DFEF Salem.
• 1906 er valgt som Salems ”fødselsår” fordi det finnes historiske dokumenter som viser at husmøtene var godt i gang det året.
• Husmøtene ble bl.a. holdt i Åsen hos familien Johs. Vikseter.
• Menigheten vokste og det ble etter hvert aktuelt å bygge eget bedehus. Tomten i Mjøndalen sentrum ble kjøpt i 1922 og bedehuset Salem sto ferdig i 1923.
• Menigheten Slem har gjennom årene stort sett vært ledet av lokale brødre i et ”Eldsteråd”, mens tilreisende predikanter har stått for forkynnelsen.
• I noen perioder har forsamlingen hatt faste predikanter og forstandere: Arnt Andersen  1943 – 1945. Arvid og Evald Myreng 1945-1946, Bjarne Staalstrøm 1947-1954, Kjell Ohldieck 1986-1989, Yngvar Pettersen 1989 – 199?, Helge Nupen 199? – 199?, Rune Einarborg 2005 – 2006. Kjell Ohldieck 2007 -
• Salem har i alle år drevet et aktivt misjonsarbeid. Av egne utsendinger kan nevnes. Aase Karin og Trygve Buin til Congo. Ranveig og Øyvind Midje til Swaziland. De senere årene har menigheten støttet drammenserne Kjersti og Vidar Aronsen i Japan.
• Salem har også i alle år drevet et aktivt barne og ungdomsarbeid, mange frivillige medarbeidere har gjort en stor innsats, og mange av bygdas barn og unge som har gått på Søndagsskole, Junior, Barneringen, Fredagsklubben, Nr. 19 og ungdomsmøter på Salem.

Historiske fakta - De Frie Evangeliske forsamlinger:

Nordquelle ble sterkt påvirket av en svensk amerikansk evangelist, Fredrik Franson, og hans forkynnelsesmetode. I vekkelsesmøtene, som var sterkt konsentrert om Jesu gjenkomst og om misjonsarbeid, gikk Franson i ettermøte ned i salen og nesten dro folk fram til botsbenken. Nordquelle brukte samme metode og ble kalt for Erik Pågåer.

Nordquelle var med på å starte Larvik frie Missionsforening og var med da Det Norske Misjonsforbund (DNM) ble stiftet i 1884 og ble valgt til landsstyremedlem i DNM. Han ble tidlig predikant innen frie misjonsfore ninger i Skien/Porsgrunn og i 1891 i DNMs menighet, Betel, i Bergen.

 Åndsdåpen — Åndsopplevelsen som endret Nordquelles liv

Selv om Nordquelle ledet mange mennesker til Gud, følte han etter noen år at det var noe i veien med hans indre liv. Det synes klart at han hadde lest en del om hellighetsbevegelsen som hadde begynt i USA og England, og som det var kommet en god del litteratur om til Norge. Den åndsopplevelsen som denne litteraturen beskrev, skulle gi et mer seirende og gledefylt kristenliv, og dette følte Nordquelle at han manglet.

En tidligere prest i Den svenske kirke — Per Otto Holger Witt — Den svenske kirkes første Sør-Afrikamisjonær, kom til Bergen 1891 og forkynte at de kristne kunne få sitt hjerte renset helt rent ved en åndsopplevelse. Otto Witts forkynnelse av muligheten for å bli renset i sitt hjerte, var sannsynligvis preget av litteratur fra hellighetsbevegelsen i USA, og stod i sterk kontrast til forkynn elsen av at menneskets hjerte var håpløst fordervet og ikke minst: uhelbredelig. Dette var nytt for mange, og det ble i 1891 ansett som ganske uhørt, også innen de fleste fri kirkelige samfunn i Norge, og det ble be traktet som en syndfrihetslære.

I 1891 på et møte i Betel in Bergen, den menighet Nordquelle var fast predikant i, deltok Otto Witt som predikant. Nordquelle var tilhører med en sterk lengsel i sitt hjerte. Her gjengis hans tanker med hans egne ord:

“... I flere aar havde jeg gaaet med en uud sigelig dyb Længsel i min sjæl efter noget dybere, rigere og fuldere, jeg vidste ikke selv hvad, men jeg følte der var et stort Svelg mel lom mit Hjertes Tilstand og Guds aabenbarede Ord. Det var ofte som jeg syntes, jeg gjerne skulle ville rive mit Hjerte istykker, saa bittert følte jeg. ø! hvor jeg var hjertelig enig med Apostelen Pauli’s Klage: “Jeg elendige Menneske, hvo skal fri mig fra dette dødens Lege me”. Rom. 7,24. Jeg arbeidede og græd og stred for andres Frelse, og kjæmpede i Bøn for mig selv og andre trods det, havde jeg med Glæde givet mit Liv for fuldkommen Renhed i mit Indre, for Befrielsen fra Dødens Legeme. Men det syntes rent umuligt for mig at naa dette forlovede Land som min Sjæl tørstede saa saart efter. En Dag var det mere end almindelig bittert for mig, hele min Sjæl kon­centrerede sig om dette ene: at jeg maatte blive befriet og mit Hjerte komme i fuld Harmoni med Herrens hellige Sandhed. Om aftenen stormede det forfærdeligt i mit Indre, Nu kan jeg ikke bede heller, men om Du vil ta mig skal Du faa eie mig for hele livet. Og pludselig som et lyn fyldts mit hele inderste vesen med en ubeskrivelig herlighet. Det var mig umulig at bli liggende paa knæ, men sprang op paa stole og borde, ja jeg tør trykt si jeg ble fylt med HELLIG AAND, den stund, jeg synes jeg kunde dø av bare glede.¹

¹ Den siste delen er gjengitt i en artikkel som skulle sendes til professor Kolsrud ved Universitetet i Oslo i 1924.  Dette stod også i Det Gode Budskap 1924, nr. 19—2ø, s. 4 f. En tidligere versjon av den samme hendelse kan også leses i Missionæren 1893, nr. 6/7, s.5 f.

Nordquelle var en god skribent og fikk skrive fritt om denne opplevelsen i “Missionæren” et organ innen Det Norske Misjons forbund, helt til han ble utelukket fra DNM i 1893. Nordquelles åndsopplevelse eller som han også kalte det, frigjøringsopplevelse, fikk på denne måten mange tilhengere rundt i hele landet, på misjonsmarken og blant norske emigranter, særlig i USA.

Særpreg i forkynnelsen

"Kristus i oss”, Kol. 1, 27

Forkynnelsen av “å eie Kristus” og “ha alt i ham”, som kom etter denne opplevelsen, skapte en spontan gledesopplevelse og en utfrielse fra en følelse av tilkortkommenhet som var vanlig også for mange kristne i Norge. Det er ikke mulig i en kort oversikt å forklare hva denne forkynnelsen gikk ut på, men Nordquelle selv ga sitt vitnesbyrd en kort tid (1893) etter opplevelsen 2.11.1891:

“... En kort tid efter, en dag jeg sat alene og leste Kollosensernes første Kap. — vi brukte dengang den gamle overs — og jeg kom til det 27. vers den hemmelighets herliges rigdom KRISTUS i eder, behaget det GUD, at aapen bare KRISTUS saa levende og tydelig i mit innderste vesen, saa jeg saa HAM likesaa klart som jeg ser mennesker utenom mig. Da var det jeg første gang gik op paa talerstolen i “Betel” i Bergen og sa rolig disse ord: “Jeg ønsker det var et glas paa mit bryst saa dere kunde se KRISTUS paa tronen i mit hjerte!” Om jeg hadde kastet en dynamitbombe hadde det sikkert ikke virket mere oprør i forsam lingen, end disse ord, men det var sandt for mit eget hjerte. Fra hin velsignede stund har jeg hat en forunderlig hvile i min sjæl“ ²

²Det Gode Budskap 1924, nr. 19/2ø, s. 4 f.

 Den iboende Kristus som tronet i det rensede hjertet som en konkret opplevelse i kristenlivet, førte til en ny kristendomsforstå else for mange. Kristus hadde alle himmelens ressurser med seg, og det var derfor unødvendig å be om å få dem. Man hadde fått dem sammen med Kristus, ble det for kynt. Kristenlivet ble dermed ikke å be om å få noe fra Gud, men å ta i bruk det man hadde fått. Dette kom klart til syne i den måten Nordquelle omredigerte sanger på. Han samlet, og antakelig oversatte og redigerte en del sanger som han utgav in en enkel sang bok, Schibboleth, omkring 1895. Sangboken ble sterkt utvidet og utgitt i nye opplag nesten årlig fram til 1907 og hadde nesten ikke konkurranse innen det karismatiske miljøet før 1911. Alle sangene i denne sang boken ble omskrevet eller oversatt slik at enhver form for behov ble erstattet med at “vi har alt i Ham”, og det er nesten ingen salmer i sangboken. Til hvert sangvers ble det knyttet et skriftsted som skulle legitimere sangen og det nye innholdet.

I den kjente sangen “Klippe du som brast for meg” het det in Landstads Salmebok av 1927: “Klippe, du som brast for mig, La mig skjule mig i dig! La det vann og blod som går Fra din åpne sides sår, Rense mig i nådens pakt Fra all syndens skyld og makt.”

I sangboken Schibboleth i 1919 var teksten:  “Klippe, du som brast for mig. Jeg er evig gjemt i Dig. Blodet, var det, som udgaar Fra din aabne sides saar, Renset med sin himmel saft Mig fra syndens skyld og kraft. Joh. 19, 34”

Dette frelsens “presens” (forskjellen er understreket i de to tekstene) var nytt og ukjent for mange kristne og var en følge av åndsopplevelsen. Den kristne skulle ikke lenger vente på at alt det gode først kom i himmelen, men det kunne realiseres her i tiden gjennom Den Hellige Ånd. Dette be visstgjorde den kristne på hverdagslivet, og man godtok ikke lenger at nød og problemer først skulle løses når man kom til himmelen. Himmellivet skulle begynnes her.

I perioden som fulgte, reiste han mye rundt i Norge og var også på besøk til menigheter og smågrupper både i Sverige og Danmark. Omkring 1895 ble han overbevist om at barnedåpen, som han til da hadde praktisert, var ubibelsk, og at han selv måtte bli døpt ved full neddykking i vann.

I slutten av 1 890-årene fikk han en ny, stor leserskare gjennom “Ild-Tungen”- et frimetodistisk organ som da stod på linje med Nordquelle i hans syn på hjerterenselse. I 1904 var Nordquelle med på å starte et eget organ for sin linje, “Det Gode Budskab”. 

Samarbeid og brudd med T. B. Barratt

Da metodistpastoren, den senere lederen for Pinsebevegelsen, Thomas Ball Barratt, 2. jule­dag 1906 kom tilbake fra USA, hadde han opplevd sin åndsdåp med tungetale og andre nådegaver. Nordquelle og hans venner var stort sett de eneste som fullt ut tok imot dette nye fenomenet, og Nordquelle overlot sin talerstol i Torvgaten 7 i Oslo til Barratt. Her hadde Nordquelle samlet fullt hus (Ca 500) til nesten hvert møte i lange tider, og her var et ypperlig og mottakelig publikum for Barratt. Dette førte til at de fleste av venne flokkene som var knyttet til Nordquelles forkynnelse, også tok imot Barratt da han reiste rundt.

Samarbeidet mellom Nordquelle og Barratt var godt de første årene, men da Barratt startet egen menighet i Møllergaten 38 i 1910, ble han delvis en konkurrent til Nordquelle. Dette førte til en viss irritasjon hos Nordquelle, men det var først etter at Barratt ble døpt av den svenske baptistpastoren Levi Petrus i 1913, at han ble en alvorlig konkurrent til Nordquelle. Da han så organiserte menigheten i Møllergaten 38 i 1916 som en pinsemenighet og oppfordret andre til å gjøre det samme, ble konflikten til splittelse. Selve delingen av bevegelsen utover på landsbasis i DFEF (eller De Frie Venner som de da kalte seg) og Pinsebevegelsen var derimot en lang prosess som varte fram til ca 1935.